Steinharde fakta

Bergarten alunskifer stammer fra slam på havbunnen. For ca. 500 millioner år siden – lenge før Oslofeltet og forkastningene ble dannet – lå mesteparten av østlandsområdet under havet. Mørk, råtnende slam, fra døde planter og alger, la seg som et tykt teppe på bunnen. I slammet ble det dannet alunsalter, og i løpet av millioner av år ble slamlagene etter hvert forsteinet til skifer oppå det gamle grunnfjellet av gneis. I dag er alunskiferen for lengst slitt bort fra toppen av Ekeberg, men da Oslofeltet 200 millioner år senere sprakk opp og sank, skled deler av skiferlagene ned langs Ekebergforkastningen. Derfor finnes forekomster alunskifer nederst i Ekebergskrenten. 

Noen titalls millioner år etter at slammet som dannet alunskifer hadde lagt seg, kom det et annet lag på havbunnen. Da var havet blitt rikere på organismer med skall. Når disse døde sank de kalkholdige skallene og det bygget seg opp tykke lag av skall på havbunnen. Med tiden ble skallagene til kalkstein – en annen bergart som har vært brukt som bygningsmateriale i gamle Oslo. Kalksteinen er myk, og lett å tilhugge for finere murverk og detaljer på steinbygningene. Et felt av kalkstein strekker seg fra Galgeberg og opp i Ekebergskrenten. 

Under sprekkdannelsene og den vulkanske aktiviteten ble magma fra jordens indre «fanget» i blindganger og sprekker uten å nå over- flaten. Her ble magmaen avkjølt i løpet av bare noen tusen år. Dette ble til diabas, en gangbergart som ikke fikk se dagens lys før fjellet over ble erodert bort. I steinalderen ble diabas brukt til redskaper som økser og hakker. I Ekebergskrenten, nedenfor Røhrts vei, finnes rester etter et diabasbrudd fra steinalderen. 

Nederst i Kjærlighetsstien er et bergheng som forteller om de enorme jordskjelvene som førte til at Oslogryta sank og at Ekebergforkastningen ble stående igjen som et høydedrag. Dette er breksje, en bergart av stein som ble knust av jordskjelv og for- kastninger.