Venus Victrix  ble til i Renoirs siste leveår. Han var sterkt redusert på grunn av leddgikt, og man kan se på fotografier av kunstneren at hendene hans ble deformerte og han var ikke selv i stand til å modellere skulpturene sine. Han fortsatte å male til det siste, men måtte ha penselen bundet til armen for å holde den stødig. Derfor engasjerte han billedhoggeren Richard Guino som assistent.  

Venus Victrix er hentet fra gresk mytologi, nærmere bestemt fortellingen om Paris’ dom. Paris var sønnen til kongen av Troja, og da han bortførte den skjønne Helena, som var gift med kong Menelaos, utløste det krigen om Troja. Paris’ dom går slik: til ære for ekteskapet mellom Pelevs og Thetis, arrangerte Zevs en bankett på Olympen. Enhver guddom og halvgud var invitert med unntak av Eris, gudinnen for splid. Ingen ønsket en som bare skapte trøbbel. Som hevn kastet Eris stridens eple med inskripsjonen kallisti - til den vakreste, inn på festen. De tre gratier, Hera (i romersk tradisjon Minerva), Athene (Juno) og Afrodite (Venus) krevde alle eplet som sitt. De tre gratier begynte å krangle så heftig at Zevs (Jupiter) grep inn. De ba ham velge mellom dem, men Zevs klarte ikke å bestemme seg og fant løsningen i at en vanlig dødelig skulle avgjøre saken. Det var unge Paris som ble utropt til å velge, og de tre gudinnene dro umiddelbart ned fra Olympen for å bestikke ham. Hera tilbød politisk makt, rikdom og kontroll over hele Asia, Athene tilbød dyktighet i strid og Afrodite (Venus) lovet ham Helena, den vakreste kvinnen på jorden. Paris valgte å få gifte seg med Helena, og dermed vant Afrodite (Venus) konkurransen. Venus Victrix viser seiersøyeblikket der kjærlighetsgudinnen akkurat har vunnet over sine konkurrenter. Hun står der, standhaftig og stolt, mens hun med glede har valgt å ta av seg sitt klede for å vise at seieren var fortjent. I hånden holder hun det gylne eplet Paris gav henne som premie.  

Venus Victrix har flere klassiske forbilder, eksempelvis Venus fra Milo. Hun står i en kontrapoststilling, som gir en vektfordeling og en vridning som gjør figuren mindre statisk. Hun kan minne om Renoirs formfulle og fyldige kvinner fra maleriene, og har til forskjell fra de klassiske forbildene et mer moderne, sensuelt uttrykk.