Pierre-Auguste Renoir var en av 1800-tallets fremste malere i den impresjonistiske epoken som startet på 1860-tallet. Han fremstilte samtidens liv og landskap, og var spesielt opptatt av kvinnekroppen, dens skjønnhet og det å fange fargenes og lysets virkninger med hans karakteristiske flekkete penselstrøk. Formfulle mennesker bader i lys og atmosfære i maleriene hans. I sine skulpturer så Renoir til gresk-romerske forbilder. Stilen ble kalt “le retour au style”. Likevel har de fyldige og vakre kvinnefigurene mye til felles med Renoirs sensuelle malerier av kvinner. 

Sent i karrieren begynte Renoir med skulptur, som en følge av tiltagende plager med leddgikt. Rundt 1875 laget han noen portretter av familiemedlemmer, men det var først i 1913 at han begynte å arbeide med større komposisjoner. Dette skjedde under påvirkning fra hans faste kunsthandler, Ambroise Vollard, som introduserte ham for den unge billedhuggeren Richard Guino (1890–1973). Guino ble hans assistent, og de to jobbet sammen fram til 1918. Guino modellerte på grunnlag av Renoirs tegninger og malerier. De hadde et tett og skapende samarbeid, og det kan være vanskelig å skille de to kunstnernes avtrykk fra hverandre.