Markus Lüpertz er en pioner i tysk etterkrigskunst og har en enorm produksjon bak seg. Han blir omtalt som «malerprinsen» («Malerfürst») i tysk media, ofte til irritasjon for kunstneren selv. Han studerte ved kunstakademiet i Düsseldorf og flyttet til Berlin i 1961. På denne tiden var abstrakt ekspresjonisme og popkunst dominerende i Tyskland. Kunstnere ville gå helt vekk fra nazistenes misbruk av naturalistisk kunst og løste dette ved å gå i dybden i den abstrakte kunstformen. Lüpertz strittet imot samtidens trender. Han oppfant sitt eget bidrag til abstraksjonen. Dette var ikke i form av reduksjon eller analyse, men som framstillinger av meningsløse gjenstander. Inspirert av Friedrich Nietzsches (1844-1900) bruk av dionysiske diktbegrep fra antikken, kalte han denne stilen, der det abstrakte også var figurativt, for dityramber, et begrep for grekernes korsang til ære for Dionysos, og i mer moderne form en jubelsang på ubunden verseform. Det ukonvensjonelle ble gjeldende for hele hans kunstnerskap. Den danske kunstneren Per Kirkeby (1938-2018) uttalte ganske passende om sin venn Lüpertz at han bare fortsatte å male uten at verkene passet inn noe sted.  

Fortellingen om Judith har vært et populært motiv opp gjennom kunsthistorien, men Lüpertz sin representasjon av heltinnen er utradisjonelt utført. Overflaten er ru og ujevn, noe som gir henne et forenklet og røft utseende. Med dette skiller Judith seg markant fra andre skulpturer i Ekebergparken. Denne Judith knuser alle idéer om foregående tiders skjønnhetsidealer. Hun krever sin plass og tvinger oss til å ta henne nærmere i øyesyn. Og kanskje ved nettopp å frata Judith stempelet som skjønnhetsobjekt, fremstår hun som den sterke heltinnen hun var.