I norske sagn og folkeeventyr er huldra et ganske farlig og overnaturlig vesen med langt, gyllent hår og kuhale. Eventyrene forteller at hun bodde under bakken og lokket til seg mannfolk, stjal barn og byttet dem ut med sine egne. Like brått som hun ble synlig for folk som arbeidet i myra eller i skogen, forsvant hun av syne igjen.  

Bildet av huldra som en vakker ung kvinne med hale festet seg særlig da Peder Christen Asbjørnsen (1812–1885) og Jørgen Engebretsen Moe (1813—1882) utga illustrerte bøker av de norske folkeeventyrene på 1880-tallet. Theodor Kittelsen (1857–1914) og Erik Werenskiold (1855–1938) tegnet illustrasjoner til denne utgivelsen, som har blitt del av den norske folkesjelen.  

Skulpturen var tiltenkt et større utsmykningsoppdrag for Tandbergs Radiofabrikk, som på slutten av 1930-tallet hadde lansert den etter hvert populære radiomodellen Huldra. Dyre Vaa fikk flere store utsmykningsoppdrag av Tandberg, men Vaa er kanskje aller mest kjent for utsmykningene på Ankerbrua (1937) over Akerselva, Henrik Ibsenmonumentet (1958) i Skien og Sjømannsmonumentet i Bergen (1939–1945, avduket 1950).