Pipilotti Rist, født Charlotte Elizabeth Rist, er en multimediakunstner. Hun er i dag mest kjent for sine utforskende og provoserende videoinstallasjoner, samt sine nyere lysverk. Hun studerte kommersiell kunst, illustrasjon og fotografi ved Institute of Applied Arts i Wien fra 1982 til 1986. Etter dette studerte hun audiovisuell kommunikasjon (video) ved School of Design i Basel, under professor René Pulfer (1986-88). I 1986 gjorde hun seg for første gang bemerket med videoverket I’m not the girl who misses much, hvor en kvinne står foran et kamera, alene med en enkel hvit bakgrunn. Kvinnen er ute av fokus. Hun danser og hopper mens hun synger verkets tittel om og om igjen. Stemmen er forvrengt til å være lys og manisk, og så plutselig mørk og sardonisk. Hennes tidlige videoinstallasjoner var klassiske videoverk som ble vist på fjernsynsapparater. Med verket Sip My Ocean (1996) frigjorde Rist seg fra fjernsynets begrensninger. I dette verket prosjekterte Rist en kaleidoskopisk film over to vegger som møtes i et hjørne. Ved å benytte veggen som lerret hvor de to frittstående filmene møtes i hjørnet løftet Rist videoinstallasjonene ut av sitt begrensede format og bort fra fjernsynet. Slik inkorporerte hun videoene som en del av rommet, og utvidet også opplevelsen av verket fra å være noe avgrenset til å bli en romlig utfoldelse. Rists arbeider har vært ustilt verden over, og hun har mottatt en rekke priser for sitt omfattende arbeid med farge, lyd og video. Blant annet den prestisjetunge Sikkens Prize (2024), Premio 2000 award (1997) for sine prestasjoner på Veneziabiennalen, Joan Miró Prize (2009), Harper’s Bazaar China Art Price (2012), Zurich Festival Prize (2013) og Prix Meret Oppenheim (2014).